top of page
  • Pål Espen Olsen

Lidelsens språk

Språk former virkeligheten. Språket vi bruker er avgjørende for hva og hvordan vi forstår og tolker. Språket bestemmer historien som fortelles. Hva som ligger bak og hvordan veien videre kan se ut. Språk kan åpne, og språk kan lukke. Språket er en avgjørende del av fortellingen om hvem vi er, om hvordan vi har blitt oss, om hvem vi kan bli.


Har vi lagd og bundet oss til et språk om hvorfor vi lider, som begrenser vår forståelse og kompliserer eller hindrer våre muligheter til å få det bedre? Jeg tror det.

Hele vårt spesialiserte helsevesen for psykiske lidelser er i en eller annen grad låst til og bygget opp rundt psykiatriske diagnoser. Psykiatri er den medisinske spesialiteten som omhandler psykisk lidelse, og har en klar slagside mot det individuelle og somatiske. Som stipulerer at psykisk lidelse er sykdom, først og fremst i individet, og således må behandles. Gjerne med medisiner.


Det er et hav av utfordringer her, men la oss for et øyeblikk fokusere på en av de store, åpenbare: Ingen har så langt klart å bevise at diagnosene slik de presenteres faktisk finnes. Ingen har klart å bevise at det faktisk dreier seg om sykdom som har rammet den enkelte. Vitenskapen som ligger til grunn, er i beste fall svak og diskutabel. Faglige autoriteter som har vært med på å utforme diagnosesystemene har mistet troen på eget arbeid. Får du en psykiatrisk diagnose, er sjansen stor for at du i løpet av livet vil få flere. Hvis du presenterer det du strever med for flere ulike fagpersoner, er sannsynligheten høy for at du vil få forskjellige diagnoser. Noen vil gi deg én, andre vil gi deg to eller tre. Og nok en vil kanskje insistere på at du ikke kvalifiserer til noen som helst. Behandlingen som så foreslås (eller presses på deg) vil variere.


Ikke misforstå. Symptomene og atferden som er knyttet til de ulike diagnosene, er i aller høyeste grad reelle. Angst og depresjon og relasjonelle utfordringer finnes. Og noen ganger er de biprodukter av somatisk sykdom. Medisiner har definitivt sin plass og kan i noen situasjoner være livreddende. Det er godt å få bekreftet at lidelsen vi bærer er reell. Det gjøres også mye godt i det vi har valgt å kalle psykisk helsevern (begrepet «psykiatrien» har henger dog igjen i fascinerende grad). Gode (fag)folk ser sårbare folk og bistår med mange ulike tilnærminger for å avhjelpe lidelse.


Å være menneske er ekstremt komplisert. Vi formes av og med hverandre, her og nå og over generasjoner. Mine gener, min kropp, eksisterer i samspill med omgivelsene samtidig som den er formet av dem som har båret meg frem. Epigenetikk og evolusjon viser at deres opplevelser kan ha endret deres genetiske uttrykk, som så har blitt overført til meg. Til tross for at mine opplevelser i livet har vært helt annerledes.


Vi blir til i møte med hverandre. Vi vokser og utvikler oss sammen, ikke alene. Eller vi krymper og svinner hen, alene, men dessverre også i samspill med hverandre. Vi er ingenting uten hverandre. Vi påvirkes av natur, og vi påvirker naturen. Vi er natur.

Både historie og nåtid viser hvordan vi er i stand til å lage samfunnsstrukturer, kulturer og religioner som gir rom for ekstremt ulike uttrykks- og vekstbetingelser. Inkludert svært forskjellige måter å oppleve og vise følelser og lidelse.


Likevel har vi i vår lille krok av verden foreløpig låst oss til et spesifikt språk for å kategorisere, forstå og avhjelpe psykisk lidelse. Et språk som inviterer til å ta lidelsen ut av konteksten den eksisterer i, som sykeliggjør forståelige responser på vanskelige opplevelser og skadelige livsbetingelser som åpenbart henger sammen med større, samfunnsrelaterte forhold. Et språk som får oss til å lure på hva som er galt med oss selv heller enn å stille spørsmål ved hvordan vi lever og hvordan vi behandler hverandre. Som ignorerer eller dekker over styrkene og ressursene våre, alt det vi faktisk kan og får til. Som altfor lett kan få oss til å glemme at vi alle er sårbare, at vi alle er verdifulle akkurat slik vi er. Faktisk er rettigheten til å få hjelp i denne delen av helsevesenet vårt bundet til dette språket, denne måten å forstå lidelse på. Ingen psykiatrisk diagnose – ingen helsehjelp.


VI har holdt på med dette en stund nå. Dataene er der, og de er ganske tydelige. Det fungerer dårlig. Antallet diagnoser har eksplodert de siste 100 årene. Utvalget av medisiner likeså. Vi slenger rundt oss med dårlige merkelapper og medisinerer i det vide og brede uten at det ser ut til å redusere mengde og grad av lidelse. Tvert imot, egentlig. Hver gang vi kommer med nye diagnoser og merkelapper, får vi nye muligheter til å finne problemer hos individer som kan telles og måles.

Jeg er fristet til å tenke at vi har skapt et monster. Et monster som overforenkler og sykeliggjør og produserer næring til egen overlevelse uten å skape nevneverdig endring og bedring for andre enn seg selv. Et monster med makt til å definere og prioritere, som etterlater mange i skam og avmakt. Et monster som innimellom tar liv.

Hva er alternativet? spør du kanskje nå. Jeg foreslår at vi begynner med å være ærlige. Om at det er så mye vi ikke vet og ikke forstår ennå. At vi er usikre. Selv om det å tvile kan være noe av det vanskeligste vi mennesker driver med. Selv om det å leve i usikkerhet kan være ganske jævlig. La oss være ærlige om at vi til stadighet tar feil, selv om det ser ut til å være ekstremt vanskelig å si høyt.


La oss også være ærlige om det vi faktisk vet. Som at fattigdom og nød gjør oss redde og utrygge og ofte fører til psykisk lidelse. At krig og vold og faenskap setter sine spor i kropp og sinn. At vi mennesker trenger en viss trygghet for å vokse, utvikle og trives. At vi mennesker trenger å bli sett og følt av hverandre for å ha det bra. Ikke bare som barn men gjennom hele livet. At vi forvitrer og blir syke av vold, neglekt og skam. At vi blomstrer med aksept og kjærlighet. At vi både er produkter av den verdenen vi lever i óg at vi sammen påvirker og skaper denne verdenen. Vi har et felles ansvar for livsbetingelsene vi skaper, enten vi er politikere, psykologer, leger, sykepleiere, direktører, butikkmedarbeidere eller noe helt annet. Fordi vi er mennesker.


Språk skaper virkelighet. Språk muliggjør årsakssammenhenger og løsninger gjennom å forme hvordan vi tenker. Språk har ledet oss inn i uføret, og det kan hjelpe med å lede oss ut igjen. Men jeg tror ikke det vil skje uten radikal ærlighet og nysgjerrighet. Det skjer ikke uten at vi gir slipp på det vi egentlig vet ikke fungerer og samtidig gjør mer av det vi faktisk vet hjelper. Det skjer ikke uten at vi øver opp vår toleranse for usikkerhet og uvitenhet.


Jeg foreslår at vi begynner der. Hva mener du?

568 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Det handler ikke om religion, sies det.

Det handler om makt. Men de to temaene er ikke gjensidig utelukkende. Tvert i mot. Kanskje er vi blinde for utfordringene knyttet til religion fordi en massiv majoritet av jordas befolkning er religiø

Når en livsløgn trues

Forrige uke var det spesielt to nyhetssaker igjen løftet frem vårt absurde forhold til rusmiddelet alkohol: En streik truet i noen dager med å tømme butikker og utesteder for pils (og Pepsi Max, men l

Hva har kreft og angst til felles?

Jeg sitter her og tenker på ord igjen. Smaker på begreper. Som psykisk sykdom. Og jeg syns ikke det smaker noe godt. For hva har en lungebetennelse og en utrygg, traumatisert kropp til felles? Eller e

Comments


bottom of page