top of page
  • Pål Espen Olsen

Mot en frigjørende forståelse av skam

Oppdatert: 10. des. 2022

«Ta deg sammen! Mann deg opp! Ikke vær så pysete!» Dette mantraet gikk igjen hele oppveksten. Først pappa. Og bestefar. Mamma og bestemor kunne nikke eller samtykke i sin stillhet. En anerkjennende rynke i panna. Og Ole bet tenna sammen, spente hele kroppen for å holde smerten og tårene inne. Løfte seg etter hvert å trykke dem helt vekk. Late som at han aldri ble lei seg, at han aldri hadde det vondt. For det var åpenbart feil, noe galt ved ham. Gutter gråter ikke. Pappa og bestefar har aldri vondt. Det er sånn det er.


Mammaen til Ingrid var nesten alltid lei seg. Lå for det meste til sengs i et mørkt rom. Og da hun en sjelden gang kom ut, fant hun feil ved det meste Ingrid gjorde. Alltid noe å rette på, alltid noe som ikke var helt riktig. Pappaen til Ingrid jobbet mye. Han måtte det for at familien skulle ha mat på bordet, tak over hodet. Kunne dra på ferie om sommeren. «Du må ikke forstyrre mamma, Ingrid. Du vet jo hvor lei seg hun blir hvis du lager rot.» Kanskje skjønte han at Ingrid hadde det vanskelig, men han hadde aldri tid til å stoppe opp. «Du må ikke være så høylytt når du er glad. Du vet jo at mamma ikke tåler høye lyder. Gå heller på rommet ditt, du.» Han hadde ikke tid. Eller kanskje visste han ikke hva han skulle gjøre annet enn å sørge for at det materielle var på plass. Og Ingrid lærte. Hun gikk på rommet når hun var glad og leken og begeistra. Når hun rant over av smerte eller glede eller sinne. Holdt det for seg selv for ikke å forstyrre mamma og pappa. Da ble det jo roligere hjemme. Hvis hun bare tok mindre plass, så fikk mamma og pappa det bedre. Og da ble det jo litt bedre å være Ingrid.


Ole og Ingrids verdener utvidet seg gradvis. Og de kjente igjen lærdommen hjemmefra. Gutter gråter ikke. Sinne gir en form for kraft og respekt. Flinke jenter tar ikke for mye plass. Andre blir ikke forstyrra hvis man gjemmer vekk deler av se selv. De delene som er åpenbart er feil. Det i meg som er feil. Det i meg det ikke er plass til i verden. Dumme meg. Fæle og ubrukelige meg. Det er meg det er noe galt med.


Fortellingene om Ole og Ingrid er oppdiktet. Samtidig er de helt ekte. Og disse fortellingene kommer i uendelig mange varianter. De fortelles og reproduseres aktivt gjennom Oles mannlige rollemodeller. Eller passivt gjennom mammas stilltiende aksept og anerkjennelse. Av Ingrids pappa som kanskje av ren nødvendighet og overlevelse formidler at mammas ve og vel er viktigere enn Ingrid selv.

Vi finner fortellingene i historiebøker og populærkultur. Vi lærer dem fra religioner, i skolen og i helsevesenet. Vi er så innsausa i dem at vi sjelden stopper opp og stiller spørsmål ved dem. Eller kanskje er straffen for slike spørsmål så stor at vi ikke en gang våger? Vi gjorde noen spede forsøk på å utfordre, men forsøkene ble slått ned på med en slik kraft at vi aldri turte prøve igjen.


Mennesket er velsignet med en helt nødvendig evne til å automatisere. Vi kan ikke tenke over og vurdere alt hele tiden. Da hadde vi ikke fått gjort noe som helst. Så vi observerer og lærer og tilpasser oss. Tar inn informasjon fra omgivelsene og gjør den til vårt egen. Væren som møtes med belønning forsterkes. Væren som ignoreres eller aktivt straffes, fortrenges eller modereres. Noen ganger er det helt nødvendig, men det skal vi komme tilbake til en annen gang. Altfor ofte er kostnaden høy. Vi bøter med livet – noen ganger bokstavelig talt.

Men hva er egentlig skam? Er det en følelse, eller er det noe litt annet? Akkurat dette tror jeg vi kan diskutere til vi blir grønne. Jeg tror ikke vi har kunnskap eller teknologi til å finne det endelige svaret de neste hundre årene. Og jeg tror egentlig ikke det er så viktig. For å være ærlig; Jeg driter i om skam er en følelse eller ikke. Det jeg vet, er at skam skader og ødelegger og koster så altfor mye. Jeg vet at vi ikke fødes med skam, at det er noe vi lærer tidlig i livet. Jeg vet at vi mennesker har andre kvaliteter og egenskaper som kan hjelpe oss langt bedre enn det vi har overbevist oss selv om at skammen gjør. Det er også et tema for en annen gang. For nå vil jeg foreslå noe litt annet:


Skam er fortellingene vi bærer om det i oss selv som ikke tåles av verden omkring oss. Naturlige og nødvendige og ytterst genuine sider av det å være menneske som av ulike grunner ikke er til å tåle av andre. Det som kanskje skaper ubehag i andre fordi de heller ikke har lært å anerkjenne, akseptere og tåle det i seg selv. Det som utfordrer etablerte sannheter og maktstrukturer. Det som tvinger oss til å forholde oss til de vonde og vanskelige og ytterst ubehagelige sidene ved det å være menneske i verden. Sammen.

Skam er disse internalisert fortellingene samlet i en psykologisk mekanisme med høyst emosjonelle og relasjonelle konsekvenser. Når de forbudte og uakseptable følelsene, fantasiene eller behovene vekkes i oss og fortellingene slår dem ned, reagerer vi. Med angst eller tunghet eller tomhet. Vi gjemmer oss fra oss selv, og vi gjemmer oss fra hverandre. Vi kobler av fra oss selv, og vi kobler av fra hverandre. Vi misliker oss selv eller hverandre. Vi begynner å hate oss selv for noe vi egentlig ikke kan noe for. Noen ganger blir det så uutholdelig at vi tar vårt eget liv.


Og dette kan vi holde på med ganske så ubevisst. Dét er også en av de tveeggete aspektene ved det å være menneske. Som gjør at vi kommer oss fremover her i verden. Men som også gjør at vi gjentar og reproduserer faenskap. Ikke slå deg selv i hodet for det. Det er sånn vi er. Kanskje du heller kan prøve å være nysgjerrig? Når du fanger opp et av de nevnte aspektene fra forrige avsnitt; Stopp opp et øyeblikk. Med nysgjerrighet og omtanke, lytt til kroppen og tankene. Er det en reaksjon der? Kanskje en form for energi eller noen ord? For noen av oss sitter fortellingene som tydelige beskjeder eller formaninger. Andre ganger er det mer som fysiske responser i kroppen. Gi dem litt plass, la dem utfolde seg. Minn deg selv på at det alltid er mer ved dem enn det som er åpenbart ved første øyekast. Du er ikke født slik. Noen har lært deg det.


Noen ganger er det for vondt eller jævlig å undersøke fortellingene. Det er ikke sikkert du skal gjøre det alene. Kanskje er det best å gjøre det med en trygg annen, en kontrast som kan bistå med den aksepten og kjærligheten du ikke helt har oppdaget at du kan ha for deg selv. Sånn er det for mange av oss. Det vi har lært i noen relasjoner må avlæres i andre, nye relasjoner. Slik er det også å være menneske.

Hvis fortellingene bare herjer med deg og gjør deg vondt, er det helt i orden å avreagere. Gjør noe du liker. Beveg kroppen; Gå eller løp eller dans. Utforsk meditasjon (men vær litt forsiktig med det buddhistene kaller metta, for det kan noen ganger være heftig bensin på skambålet). Hør på musikk eller søk trøst og kunnskap og forståelse i litteratur. Ring eller møt en venn du egentlig vet liker deg akkurat som du er. Skriv alt det vonde ned på papir og legg det vekk til du er klar for å undersøke igjen.


Og kanskje aller viktigst: Husk at det ikke er noe galt med deg. Du er bare et menneske som gjør så godt du kan i en skikkelig kompleks og vanskelig verden. Skammens fortellinger er ikke sanne. Du har lært dem et sted. Av noen andre som også har lært dem et sted. Det betyr ikke at det må være sånn for alltid.

202 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Når hjertet brister

Kjennes det ut som at hjertet skal gå i stykker? At det er like før det brister og slites i tusen biter? La det. Et knust hjertet er like fullt et høyst levende hjerte. Vi dør ikke av det, selv om det

En hestehandel med døden

Skammen lover å beskytte deg: Fra de overveldende og truende følelsene som ingen kunne hjelpe deg med å bære, tåle og forstå. Og fra den livsfarlige utstøtelsen fra gruppa. Med en fløyelsmyk tunge og

Skammens briller

Skammen er barnets automatiske og ubevisste tolkning av egen verdi ut fra foreldrenes manglende evne til å se og bekrefte og trøste og elske. Skammen er de andre barna som ikke ville leke med deg ford

Comments


bottom of page