Skammen er barnets automatiske og ubevisste tolkning av egen verdi ut fra foreldrenes manglende evne til å se og bekrefte og trøste og elske.
Skammen er de andre barna som ikke ville leke med deg fordi du så litt annerledes ut eller hadde feil farge og merke på klærne.
Skammen er de sårende ordene, slagene og dyttinga fra de jevnaldrende på ungdomskolen.
Skammen er storsamfunnet som ignorerer eller angriper deg fordi du bryter de aktuelle normene for kjønn.
Skammen er volden fra eksen din som ikke taklet at du var glad eller stolt eller dyktig. Eller tålte at du er et vakkert menneske som verdsettes av andre, også.
Skammen er familien din og religionen din som hele ditt liv har fortalt deg at det er feil å elske den du elsker.
Skammen er kompisene som erter deg fordi du er en mann som gråter. Som sier du bare må ta deg sammen.
Skammen er omgivelsene som sykeliggjør deg fordi du er ei dame som er sint, sier imot og tar plass.
Skammen er kommentarene om at du må slutte å være så følsom. Slutte å være så sensitiv.
Skammen er de som bevitnet overtramp og overgrep men aldri gjorde noe.
Skammen er de som så at du hadde det vondt men feide det vekk. Som ikke trøsta. Som ikke ga den kjærligheten du sårt trengte. Og dermed signaliserte at du ikke er viktig.
Skammen er brillene du ser deg selv gjennom. Som forteller deg at du er feil. At noe grunnleggende ved deg er upassende eller uakseptabelt selv om du ikke har gjort noe galt. Du har ikke gjort noe annet enn å være deg.
Men det skal vise seg at de egentlig er uten styrke. Det var aldri noe galt med deg, med synet ditt. Men du hadde ikke noe valg. Du hadde ikke noen som lærte deg å se. Bare forvrengte speilbilder. Og skammens briller lovte å korrigere. Du hadde ikke annet valg enn å ta dem på. For å høre til.
Vi forstår ikke uten videre at det aldri var noe galt med synet vårt, kanskje ikke engang at vi har brillene på, før noen andre påpeker det. Før en annen møter oss med nysgjerrighet, kjærlighet og aksept. For at du er deg og jeg er meg. Da kan vi våge å begynne å ta dem av. Da kan vi endelig tørre å være mer oss.