Det handler om makt. Men de to temaene er ikke gjensidig utelukkende. Tvert i mot.
Kanskje er vi blinde for utfordringene knyttet til religion fordi en massiv majoritet av jordas befolkning er religiøse. Tror på en eller flere guddommer. (Som gjerne er svært gjensidig utelukkende, men det får bli et tema for en annen gang.) Kanskje vegrer vi oss for å utfordre noe som gir veldig mange mennesker både trøst, mening og tilhørighet når vi ikke har noe bedre å tilby. Kanskje er det lettere å dyrke religiøsitet enn å ta tak i mer alvorlige og omfattende problemer som fattigdom og korrupsjon, sykdom og annen lidelse eller nød. Tro er tross alt nesten gratis og tilgjengelig for de fleste.
Å tro på noe større enn oss selv, kan være både viktig og godt. Det er til og med sannsynlig at det er riktig all den tid vi strengt tatt har begrenset og ung kunnskap om menneskelig bevissthet, kvantefysikk, universets omfang og mer til. Det er mer mellom himmel og jord, som mange spirituelle eller religiøse liker å si. Det er dog ikke sikkert det er Shiva eller Abrahams gud.
Når vi overgir oss selv til noe ingen av oss kan bevise at eksisterer, samtidig som vi opphøyer enkelte til autoriteter med antatt tilgang til dette guddommelige som ingen av oss med sikkerhet vet eksisterer, gir vi også fra oss makt. Makt over eget sinn, egen kropp og egen verdensanskuelse. Vi gir denne makten til andre, som forvalter den med høyst varierende grad av omhu og respekt.
Vi gjør det til dels fordi religion gir svar i en uoversiktlig verden. I et liv som kan være ekstremt vondt og krevende. Vi overgir oss fordi religionen forsøker å gi konkrete svar eller trøst der svarene åpenbart ikke finnes.
Vi gjør det kanskje aller mest fordi religion og gudstro over tusener av år har blitt vevd sammen med identitet og tilhørighet. For mange er det så selvsagt at spørsmål aldri stilles. Barn får det bokstavelig talt inn med morsmelka. Det snedigste, og etter min mening noe av de jævligste, vi gjør når det gjelder å overføre trossystemer til nye generasjoner, er at vi syr det sammen med tilknytningen. Dette båndet som et hvert barn instinktivt former til sine omsorgspersoner for å overleve. Vi lærer barna å tro, og så vever vi troen sammen med båndet. Tilknytningen betinges. For å være elsket og akseptert og grunnleggende godt og verdifullt, må barnet tro. Dette skjer både eksplisitt og implisitt. Bevisst og ubevisst.
Vi gjør det samme i større skala når det kommer til tilhørighet. For å være en del av en gitt flokk, kreves spesifikk atferd eller klesplagg eller bønn eller kosthold. Og sanksjonene for å avvike, kan fremstå som umulige for et menneske hvis grunnleggende behov inkluderer tilhørighet. I altfor mange tilfeller, er sanksjonene for brudd med religion eller kultur også dødelige.
Mye av krig og elendighet og faenskap i verden, handler om makt. Tilegnelse, tap og utøvelse av makt. Hegning om makt. Og religion og gudstro er et av historiens eldste redskaper i maktens verktøykasse. Det er også en menneskets eldste former for trøst og mening og tilhørighet.
Jeg tror ikke vi får en slutt på elendigheten før menneskeliv (og alt annet liv) blir viktigere enn gud og makt og penger. Jeg tror ikke vi får en slutt på krigene og sekterismen og konfliktene før vi innser makten vi gir fra oss. Jeg tror ikke vi får en slutt på helvetet før vi begynner å dyrke trygghet og respekt for både oss selv og hverandre.