top of page
  • Pål Espen Olsen

Hva har kreft og angst til felles?

Jeg sitter her og tenker på ord igjen. Smaker på begreper. Som psykisk sykdom. Og jeg syns ikke det smaker noe godt. For hva har en lungebetennelse og en utrygg, traumatisert kropp til felles? Eller en medfødt nevrologisk annerledeshet og klamydia? Hva med kreft og vansker med å bære og regulere følelser fordi du ikke hadde noen stødige omsorgspersoner i oppveksten som kunne lære deg det? Fint lite.


Likevel er det gjerne det språket vi bruker når vi skal beskrive hvordan vi strever med følelser, indre liv og vårt forhold til oss selv og hverandre. Vi har til og med innrettet store deler av hjelpesystemet slik at det er obligatorisk med en tallkode og et navn (eller diagnose om du vil) fra den internasjonale manualen for klassifisering av sykdom (ICD-10) til for å ha rett på hjelp. Og hjelpen, eller behandlingen, gis gjerne av og på et sted knyttet til et sykehus.


Joda, det finnes fysiologisk sykdom som kødder det til med følelsene og stemningsleiet vårt. Men jeg vil påstå at det meste vi diagnostiserer (og dermed direkte eller indirekte kaller sykdom) er følgende: Kropper og nervesystem som ikke har fått hjelp til å lære seg selv å kjenne og dermed mangler kunnskap, kapasitet og trygghet; Medfødt annerledeshet som ikke passer helt inn i samfunnets normer, eller som vi ennå ikke helt forstår; Emosjonelle sår og relasjonell uttrygghet som følge av vold, overgrep, ignorering, manglende tilstedeværelse fra omgivelsene og liknende faenskap; Konsekvenser av et samfunn som ikke klarer å ivareta sine innbyggere, inkludert rasisme, fattigdom, homo/transfobi, diskriminering på bakgrunn av kropp, utseende eller alder, begrensende idéer om hvem vi kan være og hvordan vi kan uttrykket oss, traumer nedarvet gjennom utallige generasjoner, og mye annet.

Mye av det nevnte fører faktisk til sykdom, men det er et lite sidespor akkurat nå. Det tar vi en annen gang. Alt av det ovennevnte etterlater spor i oss. Følelser og minner og diverse merkelige fysiske reaksjoner. Og når disse ikke blir sett, anerkjent og møtt med omsorg og kjærlighet fra de vi har rundt oss, må vi finne ut av det selv. Noen ganger går det tålelig bra. Som oftest fører nødvendig overlevelse til fortrengelse og unngåelse, skam og angst, vansker med nærhet og intimitet, regulering eller stimulering ved hjelp av mat, sex, rus (inkludert koffein, alkohol og nikotin), kompensering og fandens oldemor. Lista er uendelig lang over alt vi finner på når vi forsøker å finne vår vei i livet. Og disse greiene her, som vi gjør fordi vi prøver å overleve og blomstre men ikke har lært annet, er altså det vi diagnostiserer og kaller sykdom.


Hva er det vi egentlig kommuniserer til oss selv og hverandre når vi stempler våre beste forsøk på overlevelse som sykdom? Får det noen konsekvenser for hvordan vi ser oss selv og hverandre? For hvordan vi møter disse tidvis ganske utfordrende forsøkene på overlevelse hos hverandre? Jeg er ganske sikker på det.


Det er gjerne våre forsøk på å håndtere indre og relasjonelle utfordringer som ender opp med å rote det til for oss. Som gjør oss krevende og vanskelige overfor hverandre. Alle disse greiene vi gjør inni oss og mellom oss for å fikse og beskytte og mestre. Disse greiene, som vi kan kalle mestrings- og beskyttelsesstrategier (mindre skaminduserende begrep enn forsvarsmekanismer), kicker inn når vi er utrygge - i oss selv og i konteksten eller relasjonen vi er i. Veldig ofte helt automatisk og ubevisst. For å våge å dvele ved, undersøke og utforske disse strategiene, trenger vi å oppleve (og ofte opparbeide) en viss grad av trygghet. Vi trenger å oppleve at den eller de rundt oss tar oss i mot med vennlighet, omsorg og aksept. At vi ikke blir dømt eller anklaget. Når vi er trygge kan vi begynne å se på hva strategiene forsøker å fikse for oss, gå tilbake å gi rom til det som aldri var akseptert eller kunne føles og uttrykkes. Finne nye måter å forholde oss til oss selv og hverandre på.


Har det noe å si for deg, for din trygghet i deg selv, og din nysgjerrighet overfor deg selv, om dine vanskelige følelser, vonde opplevelser og hverdagslige utfordringer kalles sykdom? Vill det oppleves annerledes om det ble tar for gitt at alt har en historie, at du gjør og har gjort så godt du kan med de forutsetningene og ressursene du har? Jeg vet at det har omfattende konsekvenser for hvordan jeg tenker - både om meg selv og om andre mennesker.

Jeg leter etter bedre ord og begreper. Det er ikke lett. På dette tidspunktet i livet og karrieren, sier jeg at jeg jobber med emosjonell og relasjonell helse. Jeg gjør mitt beste for å se mennesker som aldri helt har blitt sett for hele seg. Jeg er et vitne og en medvandrere, en som kan være tilstede og føle med i alt det vonde og overveldende slik at den andre endelig slipper å være alene. Tilstede med nysgjerrighet og aksept og omsorg. Og jeg tror at vi kan få til mye sammen, helt uten sykehus og helsevesen, hvis vi fortsetter å øve oss på å møte oss selv og hverandre sånn. Med nysgjerrighet og undring, aksept og kjærlighet.

65 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Det handler ikke om religion, sies det.

Det handler om makt. Men de to temaene er ikke gjensidig utelukkende. Tvert i mot. Kanskje er vi blinde for utfordringene knyttet til religion fordi en massiv majoritet av jordas befolkning er religiø

Når en livsløgn trues

Forrige uke var det spesielt to nyhetssaker igjen løftet frem vårt absurde forhold til rusmiddelet alkohol: En streik truet i noen dager med å tømme butikker og utesteder for pils (og Pepsi Max, men l

Jeg vil at du skal vite...

...at når jeg skriver og snakker så mye om skam, så snakker jeg egentlig om aksept og kjærlighet. Jeg opererer med et vidt kjærlighetsbegrep. Jeg sikter til den dype og varme følelsen som bryr seg om

Comments


bottom of page